Alexios I Komnenos

  General Notes:

Born: 1048, Constantinople [now Istanbul, Turkey]
Marriage: Irene Dukaina between 1077 and 1078
Died: 15 Aug 1118 at age 70
Another name for Alexios was Alexius I Comnenus.
General Notes:
Alexios var en fortreffelig feltherre som ble utropt til keiser av hæren 24.01.1081. Han erobret Konstantinopel, hvoretter hans motstander Nikeforos gikk i kloster.I 1081 ble han overvunnet ved Durazzo av Robert Guiscard, men da denne ble kalt hjem til Apulia, ble hans etterlatte hær nesten tilintetgjort av Alexios. Robert angrep på ny i 1084, men døde i 1085.Det første korstog til Jerusalem fant sted fra 1096 til 1099. Bakgrunnen var at den hellige stad hadde falt i tyrkernes hender. Så lenge araberne var herrer i Jerusalem, hadde de tatt godt imot pilegrimene, de så jo hvor mange penger det var å tjene på valfartene. Men tyrkerne var så fanatiske muhammedanere at de ikke tålte å se kristne blandt seg. Da nå pilegrimsskarene kom hjem fra Jerusalem og fortalte om hvordan tyrkerne hadde overfalt og plyndret dem, om hvordan de hadde drevet gjøn med deres andaktsøvelser og til og med drept flere pilegrimer, da steg det et skrik av forbitrelse mot de vantro fra hele Vesten.Gotfred av Bouillon var den som først sto ferdig til oppbrudd for å dra til Bysants, korsfarernes nærmeste felles mål. Snart var ikke mindre enn syv korstogshærer på vei dit. Alexios likte seg ikke riktig da han fikk høre hva som var på ferde. Aldri hadde han tenkt seg at han skulle bli så overveldende bønnhørt da han ba Den hellige fader om hjelp. Hva kunne ikke disse, i hans øyne, halvt barbariske vesterlendingene under sine tøylesløse krigerhøvdinger, komme til å finne på når de fikk se keiserbyens rike skatter! Det var ingen lett oppgave å holde dem i godt humør og gjøre deres sverd til lydige redskaper for den bysantiske politikk. Fremfor alt gjaldt det nå å hindre ethvert samarbeid mellom korsfarerhøvdingene før han hadde fått dem vel over til Lilleasia. Alexios skjønte at han måtte underhandle med dem en av gangen og lokke eller true dem til å avlegge lensed til keiseren for de erobringene de eventuelt kom til å gjøre i Lilleasia og Syria, og deretter i tur og orden få dem over Bosporus så snart som mulig.Først gjaldt det altså Gotfred av Bouillon. Han nektet hårdnakket å anerkjenne keiseren som sin lensherre, å gjøre seg til "keiserens slave", som han kalte det. Det begynte med at han sa nei takk til keiserens innbydelse til å komme og hilse på ham. Gotfred aktet tydeligvis først å avvente sine krigsfellers ankomst. Men det måtte for alt i verden ikke få skje. Alexios grep derfor til det middel som etter hans mening var best egnet til å få korsfarerhøvdingen myk, han avskar alle provianttilførsler. Hertugen svarte med å skaffe seg proviant selv med makt, og keiseren måtte åpne for tilførslene igjen. Slik svinget begivenhetene fram og tilbake helt til Gotfred av Bouillon innså at han i lengden måtte komme til å trekke det korteste strå i en kraftprøve med keiseren. Nå fant han seg i å besøke Alexios i hans palass, bøye kne for keiseren som satt på sin trone, og avlegge troskapsed til ham. Gotfred anerkjente dermed Alexios som lensherre over alle de landområder han kom til å erobre i Østen. Orientalerens list hadde seiret over vesterlendingens stolthet.Deretter ble Gotfreds tropper transportert over Bosporus i god tid før Robert Guiscards sønn, Bohemund av Tarent, ankom. Slik gjorde Alexios opp med den ene korsfarerhøvdingen etter den andre og forvandlet dem så godt som alle sammen til lydige redskap for sine egne planer før han satte dem over til den asiatiske siden av sundet. Med stor psykologisk skarpsindighet behandlet han hver enkelt etter sin egenart. Ja, en av høvdingene skrev begeistret hjem til sin hustru: "Keiseren er som en far for meg; han elsker meg mer enn alle de andre fyrstene. Og for en rikdom og en makt han har!" Med uovertreffelig mesterskap hadde keiser Alexios tillempet den gamle romerske regelen: "Divide et impera!"Alexios styrte klokt og kraftig, og skaffet riket igjen herredømme over store deler av Lilleasien. Alexios brakte orden i rikets indre forhold og beskyttet kirken. Hans liv er skildret i "Alexiaden"._________________________________________Alexius I was the third son of John Comnenus, nephew of Isaac I Comnenus (emperor 1057–1059).His father declined the throne on the abdication of Isaac, who was accordingly succeeded by four emperors of other families between 1059 and 1081. Under one of these emperors, Romanus IV Diogenes (1067–1071), he served with distinction against the Seljuk Turks. Under Michael VII Parapinaces (1071–1078) and Nicephorus III Botaniates (1078–1081) he was also employed, along with his elder brother Isaac, against rebels in Asia Minor, Thrace and in Epirus in 1071.The success of the Comneni roused the jealousy of Botaniates and his ministers, and the Comneni were almost compelled to take up arms in self-defence. Botaniates was forced to abdicate and retire to a monastery, and Isaac declined the crown in favour of his younger brother Alexius, who then became emperor at the age of 33.His long reign of nearly 37 years was full of struggle. At the very outset he had to meet the formidable attack of the Normans (Robert Guiscard and his son Bohemund), who took Dyrrhachium and Corfu, and laid siege to Larissa in Thessaly. The Norman danger ended for the time with Robert Guiscard's death in 1085, and the conquests were reversed.He had next to repel the invasions of Pechenegs and Cumans in Thrace, with whom the Manichaean sect of the Bogomils made common cause; and thirdly, he had to cope with the fast-growing power of the Seljuk Turks in Asia Minor.Above all he had to meet the difficulties caused by the arrival of the knights of the First Crusade, which had been, to a great degree, initiated as the result of the representations of his own ambassadors, whom he had sent to Pope Urban II at the Council of Piacenza in 1095. The help which he wanted from the West was simply mercenary forces and not the immense hosts which arrived, to his consternation and embarrassment. The first group, under Peter the Hermit, he dealt with by sending them on to Asia Minor, where they were massacred by the Turks in 1096.The second and much more serious host of knights, led by Godfrey of Bouillon, he also led into Asia, promising to supply them with provisions in return for an oath of homage, and by their victories recovered for the Byzantine Empire a number of important cities and islands—Nicaea, Chios, Rhodes, Smyrna, Ephesus, Philadelphia, Sardis, and in fact most of Asia Minor (1097–1099). This is ascribed by his daughter Anna as a credit to his policy and diplomacy, but by the Latin historians of the crusade as a sign of his treachery and falseness. The crusaders believed their oaths were made invalid when Alexius did not help them during the siege of Antioch; Bohemund, who had set himself up as Prince of Antioch, briefly went to war with Alexius, but agreed to become Alexius' vassal under the Treaty of Devol in 1108.During the last twenty years of his life he lost much of his popularity. The years were marked by persecution of the followers of the Paulician and Bogomil heresies—one of his last acts was to burn Basilius, a Bogomil leader, with whom he had engaged in a theological controversy; by renewed struggles with the Turks (1110–1117); and by anxieties as to the succession, which his wife Irene wished to alter in favour of her daughter Anna's husband, Nicephorus Bryennius, for whose benefit the special title panhypersebastos ("honored above all") was created. This intrigue disturbed even his dying hours.He deserves the credit for having saved the Empire from a condition of anarchy and decay at a time when it was threatened on all sides by new dangers. No emperor devoted himself more laboriously, or with a greater sense of duty, to the task of ruling.
Noted events in his life were:
• Acceded: Emperor, 1081, Byzantium.
Alexios married Irene Dukaina, daughter of Andronikos Dukas and Maria of Bulgaria, between 1077 and 1078. (Irene Dukaina was born circa 1066.)

Alexios married Irene Dukaina, daughter of Andronikos Dukas and Maria of Bulgaria, in 1077-1078. (Irene Dukaina was born about 1066.)