Leon VI Filosofus of Byzantium

  General Notes:

Born: 19 Sep 866
Unmarried: Zoè Karbonopsina of Byzantium in 894
Died: 11 May 912 at age 45
Another name for Leon was Leo VI.
General Notes:
I følge Mogens Bugge i "Våre forfedre" var Leon sønn til Basileios "Makedonieren" (813 - 886) som var keiser i Bysants fra 867 til han døde. Basileios var sønn til en bonde i Adrianopel og fikk på grunn av sin styrke og skjønnhet plass ved de kongelige staller i Konstantinopel. Han oppnådde som hestetemmer keiser Michael III's gunst og steg hurtig i gradene til overstallmester og storkammerherre. I 866 ble han utnvent til Cæsar. Året etter lot han den uverdige keiser rydde av veien og hadde nå selv makten Han var som keiser dyktig og omsiktsfull, klok og økonomisk. Basileios døde på jakt ved et ulykkestilfelle. Ifølge Bugge ble han gift ca. 865 med Eudoxia Ingeria av Bysants. Hun oppgis å være datter til den østromerske keiseren Theofilos.Ifølge til Bent og Vidar Billing Hansens "Rosensverdslektens forfedre" var imidlertid Leon sønn til keiser Michael III Drankeren, født 838 og keiser i Bysants fra 842 til han døde i 867 og Eudoxia Ingeria som var hans konkubine. Basileios I var kun proforma gift med Eudoxia mens Michael III levde og ble derfor offisielt regnet for å være Leons far. Leons farfar blir derved Theophilos (se ovenfor), og hans oldefar Michael II "den Stamme". Michael II grunnla det frygiske eller amoriske dynasti som regjerte fra 820 til 867. Deretter overtok det makedonske dynasti fra 867 til 1057.Leon var ikke i stand til å avverge angrep fra ytre fiender, men hadde fortjenester av rikets indre ordning. Han fullførte en ny lovbok og økte sentraliseringen av statens styre. Leon var en lærd man som utga teologiske verk, skrev vers og drev spådom.Han var gift1. gang i 881 med Theofano,2. gang i 894 med Zoè, datter til Stylien etter først å ha hatt henne som elskerinne,3. gang med Eudoxia.Etter Eudoxias død tok han Zoè Karbonopsina som konkubine. Med sine 3 første hustruer hadde han ingen barn som levde opp.Den vestre halvdel av romerriket falt fra hverandre i småriker med overveiende germansk preg. Den østlige delen, derimot, fortsatte i tusen år å eksistere som et romersk keiserrike, takket være blant annet hovedstadens gode forsvarsmuligheter. I virkeligheten var heller ikke denne staten romersk lenger, det vil si latinsk, selv om de moderne innbyggere i Hellas med stolthet har holdt romernavnet i hevd like til dette århundre. Gresk ble snart nasjonalspråket, og kulturen kan vi betegne som en ennå levende hellenisme med meget sterke innslag fra Orienten. Akkurat hvor langt denne orientalske innflytelsen strakte seg, og hvor dens viktigste kilder i Østen lå, er det delte meninger om blant de forskere som beskjeftiger seg med denne overordentlig viktige og fengslende kulturepoken, som vi kaller bysantinismen etter Konstantinopels gamle navn. Andre foretrekker betegnelsen "det greske keiserrike", men i våre dager benyttes dette navnet nokså sjelden.I århundrer levde her et stykke antikk kultur videre i kristen drakt. Ofte ble roen forstyrret av bitre dogmestrider, av pøbeloppløp og av hoffintriger hvor herskesyke damer, listige evnukker og ærgjerrige embetsmenn gjerne spilte hovedrollen. Men den bysantiske stat tålte påkjenningene, dens livskraft var utrolig seig. Lik en værbitt klippe, skurt ren av folkevandringenes skred og stormer, sto det romerske dominat ennå ubeseiret i øst, og ennå skulle historiens sol skinne og dens regn falle over tredve slektledd før Diokletians og Konstantins veldige byggverk forvitret.I dag, da man har et veldig historisk og arkeologisk materiale å grunne tanker om det bysantiske rike på, må man nærmest smile av den forestillingen som så lenge var på moten, å avferdige hele den bysantiske epoken med noen ord om "forfall". Treffende peker den fremstående tyske bysantinolog Heinrich Gelzer på at "et rike som tilbringer tusen år i kontinuerlig "forfall", likevel må være noe ganske respektabelt. Andre stater får være tilfreds om deres oppkomst, blomstringstid og forfall tilsammen fyller et tidsrom på tusen år."Å skape noe virkelig, epokegjørende nytt ble ikke den bysantiske kultur forunt. Sin store innsats gjorde den når det gjaldt å bevare resultatet av antikkens kulturarbeid, forvalte det og omforme det gjennom århundrer i en ny tids ånd, og formidle det til andre. Men bare det er en innsats vi må bøye oss for i ærbødighet og takknemlighet, når vi tenker på de uavlatelige kamper på liv og død som dette gamle riket måtte føre, mot fremstormende barbarer, fulle av friske krefter og vill kamplyst - mot sine jevnbyrdige rivaler, de sasanidiske storkonger i Persia, like fullt som mot frekke parvenyer i historien - mot folk som kjempet med giftpiler, som korsfestet sine fanger eller flådde dem levende - mot madjarer og arabere, slavere og tyrkere, og ikke minst mot folk vestfra som kalte seg kristne og siviliserte, men som ikke sto tilbake for noen av troens og kulturens fiender i råskap eller uvettig ødeleggelseslyst. Hvor mange ganger har ikke ville horder med mord og brann oversvømt keiserens land og trengt helt fram til hovedstadens porter!De gjengse skildringer forteller om bysantinere som fråtset bak sine bymurer i alle de raffinerte nytelser en overmoden sivilisasjon byr - der i verdenshovedstaden, det herlige Konstantinopel, smykket med praktfulle bygninger, og fylt av rov fra antikkens skjønneste kunstbyer. Men bildet blir ikke fullstendig hvis man glemmer at livsnytelsen stadig kunne bli spolert av angsten for innfall fra blodtørstige naboer. "Innenfor murene var det alltid fest," skriver Gelzer, "utenfor hersket dødsfaren til enhver tid. Det fantes perioder da enhver som nødtvungent eller av uforsiktighet forlot byen, gikk den visse død i møte. Han risikerte å bli truffet av spydet til en slavisk marodør, eller bli slept avsted til slavemarkedet av arabiske pirater, eller bli levende flådd av tyrkere."Gjennom hele dette årtusen var det bysantiske rike Europas skjold mot øst. Beskyttelsen som dets sterke festninger og våpen ga, gjorde at Vestens kultur fikk slå rot og utvikle seg. Diplomatiets våpen ble heller ikke forsømt av de østromerske keisere i kampen mot barbarene. Med århundrers oppsamlet erfaring i den gamle romerske kunst å splitte og herske, hisset de det ene folk opp mot det andre. Og hele tiden mens denne kampen sto på, gjennomførte Bysants sin verdenshistoriske oppgave ved å kristne og sivilisere slavere og andre folk i øst, og ved å hjelpe dem til en fast statsorganisasjon. Det Roma ble for germanerne, ble Bysants for Øst-Europa.Men ikke nok med det, hva ville vi ha visst om madjanernes, slavernes eller bulgarernes eldste historie, om vi ikke hadde hatt det bysantiske kildematerialet? Vi ville ha hatt like lite kjennskap til disse folkegruppenes barndom som vi ville ha visst om germanerne uten Cæsar og Tacitus. For ennå en gang å tale med Gelzer, bysantinerne "nøyde seg med å være menneskehetens bibliotekarer. Men det er ingen ringe fortjeneste å ha vernet om en slik arv, både med våpenmakt og med diplomatisk dyktighet."
Research Notes:
Leo VI the Wise (September 19, 866 - May 11, 912) was Byzantine emperor from 886 to 912. He inherited from his father Basil I an empire that was much larger and stronger than it had been since the height of the Roman Empire in the 2nd century. However, he and his father hated each other; it is possible that Leo was not Basil's son at all, but the son of Michael III, the emperor before Basil. Basil had almost had Leo blinded as a teenager. In 886, Basil died in a hunting accident, though he claimed on his deathbed that there was an assassination attempt in which Leo was possibly involved.Leo completed work on the Basilica, the Greek translation and update of the law code created by Justinian I, which had been started during the reign of Basil.Leo was not as successful in battle as Basil had been. Basil had never lost to the Bulgars, but in 894 they routed Leo's army. In 895 he was more successful, after first allying with the Magyars, but in 896, without Magyar help, the Byzantines were again defeated.Leo caused a minor scandal with his numerous marriages. His first wife, whom Basil had forced him to marry, died in 897, and he re-married Zoë Zaützina, daughter of his counsellor Zaützes, though she died as well in 899. After this marriage Leo created the title of basilopator ("father of the emperor") for his father-in-law. After Zoë's death a third marriage was technically illegal, but he married again, only to have his third wife die in 901. Instead of marrying a fourth time, which would have been an even greater sin than a third marriage (according to the Patriarch Nicholas Mysticus) Leo instead took a mistress. He was allowed to marry her when she gave birth to a son in 904, but with many penalties, such as the refusal to legitimize his wife as empress.In 907 Constantinople was attacked by the Kievan Rus', who were seeking favourable trading rights with the empire. Leo paid them off, but they attacked again in 911, and a trade treaty was finally signed. However, Leo was not as successful against the Arabs, who defeated his fleet when he attempted to take back Crete in 912. After this defeat Leo quickly became ill and died. As his son was still a child, Leo's brother and nominal (though powerless) co-emperor Alexander became full emperor. <../Sources.htm>
Noted events in his life were:
• Acceded: Emperor of Byzantium, 886.
Leon had a child with Zoè Karbonopsina of Byzantium in 894.

Leon married Zoe Karbonopsina of Byzantium.